Fredag denne uken var jeg tilhører på en spennende debatt på Litteraturhuset i Oslo. Debatten hadde tittelen Hva er vilkårene for den offentlige samtalen om litteratur i Europa i dag, og var en del av et litterært symposium arrangert av nettopp Litteraturhuset. Flere kjente navn deltok i panelet som Boyd Tonkin (litteraturredaktør i The Independent), Erica Wagner (forfatter og tidligere litteraturredaktør i The Times), Klaus Rothstein (litteraturkritiker i Weekendavisen og programleder i Danmarks Radio), Anette Garpestad (Kjent som Bokdama og markedssjef for nye medier i Cappelen Damm) og NRKs Knut Hoem.
Det ble sagt veldig mye tankevekkende og interessant, både i innledningene fra de ulike deltakerne, og i debatten generelt. Litteraturkritikkens kår i dagens samfunn ble viet endel plass. Det ble snakket om bestselgere, om hvordan den såkalte "listemanien" har inntatt også bokstoffet i media, og hvordan man kan utnytte mulighetene på internett til fordel for den profesjonelle kritikken. Bruken av terningkast ble også så vidt tatt opp, og hvordan elementer som dette kan gjøre kritikken enda mer kommersiell og lettvint. Boyd Tonkin sa for eksempel dette: - Vi har ikke anmeldelser med stjerner, som har spredd seg som utslett, overalt. (Sitert fra tweet av NRK Bok)
Internt i bokbloggermiljøet kommer det fra tid til annen opp diskusjoner rundt bruken av terningkast på anmeldelser på blogg. Det har også vært diskusjoner rundt dette åpent i bloggosfæren tidligere. For et år siden tok kommentator Ingunn Økland opp bruken av terningkast i blant annet bokblogganmeldelser i en kronikk i Aftenposten.
Jeg bruker mye tid på å reflektere rundt bokblogging generelt, og det jeg gjør på denne bloggen. Debatter, samtaler jeg har med andre, blogginnlegg og kronikker rundt ulike sider ved bokblogging er alle stimuli som gir grobunn for de avgjørelsene jeg tar rundt hva jeg vil at denne bloggen skal være, og hvordan jeg ønsker å forvalte det ansvaret jeg har som bokblogger som publiserer offentlig på internett. Et av temaene jeg personlig har brukt mye tid på å reflektere rundt, er bruken av terningkast. Jeg har brukt terningkast på mine bokanmeldelser her på
bloggen helt siden jeg startet å blogge, og jeg har også forsvart min
egen bruk av disse i ulike diskusjoner. Det siste året har jeg imidlertid fått et stadig mer ambivalent forhold til nettopp bruken av terningkast, og debatten på Litteraturhuset i dag var det avgjørende loddet på vektskålen. Jeg har bestemt meg for at jeg vil slutte å bruke det her på bloggen. Dere som har argumentert mot bruken av terningkast ulike steder har klart å overbevise meg, og få meg til å endre mening. Det kjennes riktig for meg å slutte å bruke det her inne.
Terningkast kan gjøre en skribent lat. Jeg er alltid nøye med å argumentere hvorfor jeg liker eller ikke liker en utgivelse. Teksten skal kunne stå på egne ben, uten terningkastet, men jeg ønsker å bli enda mer skjerpet på dette og da mener jeg det er bedre å tenke utenom terningkast. Jeg vil utfordre meg selv enda mer. Hvis jeg synes en bok er helt fantastisk, så vil jeg at min egen tekst skal speile dette på egen hånd. Ikke et terningkast 6 på bunnen av teksten. Det blir også hevdet at terningkast gjør leserne late. De leser ikke hele teksten og argumentasjonen som ligger i den. De ser kun på terningkastet før de avgjør om boken er noe for dem. Jeg vil at min tekst alene skal kunne fortelle om dette er en bok for dem, eller noe de ikke ønsker å bruke tiden sin på.
Det kan dessuten være vanskelig å vekte ulike bøker mot hverandre når det gjelder terningkast. Jeg synes dette er spesielt utfordrende når det kommer til klassikere. Det føles litt rart å skulle trille det samme terningkastet på en såkalt klassiker som en underholdningsroman, selv om begge bøkene har litterære kvaliteter innen sin sjanger. Det hender også jeg synes det blir vanskelig å trille terning på bøker jeg leser innen sakprosasjangeren. Jeg har ingen vanskeligheter med å se den litterære verdien i en dokumentarisk eller biografisk tekst, men jeg føler likevel at når jeg kaster terningkast på en slik bok, så vil det bli oppfattet som at jeg kaster terning på det som skjer av hendelser i boken. Jeg synes dette er spesielt ukomfortabelt når det dreier seg om svært sensitive titler. Da jeg skrev om Regines bok, var det en av få ganger jeg ikke brukte terningkast.
Økland sier mye bra i kronikken jeg har linket til tidligere i bloggposten. Jeg vil ikke at det jeg publiserer her på bloggen skal kunne misforstås, eller brukes på en tvilsom måte i ulike former for markedsføring. I debatten på Litteraturhuset ble det sagt at blant annet er bruken av terningkast med på å gjøre den offentlige samtalen om litteratur mer lettvint. Det ønsker jeg ikke å bidra til her på bloggen.Argumentene for hvorfor man ikke bør bruke terningkast, blant annet på bokblogg, er etter min mening bedre enn argumentene for bruken av terningkastet.
Jeg kommer forøvrig til å fortsette å gi terningkast på bøker jeg anmelder i andre medier, hvor de bruker terningkast. Det blir et unntak. De tekstene jeg skriver utelukkende for denne bloggen, skal ikke lenger ha terningkast under seg.
Labels: bokblogging, litteraturhuset, personlig, tanker om litteratur, terningkast 6