Forlag: Cappelen Damm
Sideantall: 112
Utgitt: August 2013
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Verdt å vite: Sivert N. Nesbø debuterte i Signaler i 2011, og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Til daglig arbeider han som norsklærer ved en ungdomsskule, og han holder også skrivekurs for unge. Nesbø har brukt fire år på å skrive Skårgangar, som er hans romandebut. I et intervju har han forklart at tittelen på boken er inspirert av en passasje i Moby Dick.
Stor debut i god, norsk tradisjon
På bokbloggertreffet i høst fortalte Cappelen Damms forlagssjef Anne Fløtaker om forlagets satsing på norsk skjønnlitteratur, og at de bruker mye tid på å dyrke frem og utvikle nye talenter. Den kommentaren fremstår helt åpenbar når man leser debutromaner som Skårgangar. Dette er en roman som er så god at den fortjener like mye oppmerksomhet som det Jacobsens De usynlige (også Cappelen Damm) får. Det er også en roman man lett bruker mye tid på, så jeg advarer allerede nå om at dette innlegget blir langt.
I romanen presenteres vi for odelsgutten Johannes, og hans familie bestående av søstrene Ingvild og Agnete og deres foreldre. Johannes hjelper faren med arbeidet på gården, og da faren dør, blir det Johannes som må ta seg av det meste på gården alene. De to søstrene har for lengst flyttet hjemmefra. Johannes opplever også kjærligheten, men hans utkårede går ikke spesielt godt overens med moren, og forholdet tar etter hvert slutt. Til sist er det bare Johannes og moren igjen på gården, og etter hvert som årene går blir det vanskeligere og vanskeligere for Johannes å skjøtte gården på egen hånd. Det går gradvis nedover. Han må selge unna sauene, bygningene forfaller og han slutter helt å klippe gresset og gjøre annet forefallende arbeid.
Nesbø har valgt å strukturere romanen ved å dele den inn i fem deler. Hver del har sin fortellerstemme, og gir oss innblikk i hovedpersonen fra ulike vinkler. Jeg får inntrykk av at Nesbø har valgt denne inndelingen etter inspirasjon fra klassisk dramaturgi, og hvordan man kan bygge opp en fortelling gjennom fem deler. I den første delen introduseres vi for viktige karakterer, deres bakgrunn og historie, blir kjent med omgivelser og sted. Her presenteres vi for Johannes og faren, og gjennom tilbakeblikk blir vi også kjent med hva som har skjedd på gården i tidligere år. I del to skjer det en opptrapping av handlingen og plottet. Temperaturen stiger. I boken illustreres dette med drapet på en hjort, en handling som har stor symbolsk verdi for romanen. Del tre representerer klimaks og vendepunktet. Her blir vi vist hvordan livet har endret seg på gården, og for Johannes, og ikke til det bedre. I del fire roer handlingen seg noe ned, og i del fem, som representerer avslutningen og konklusjonen, er det Johannes' mor som kommer med innsikten.
Skårgangar er skrevet i en litterær tradisjon fra 1940 - og 1950-tallet, og det er vanskelig ikke å trekke sammenlikninger til Tarjei Vesaas. Vesaas var kjent for sin symbolikk, og brukte ofte dyr som bilder i teksten. Nesbø gjør også mye bruk av dyr for å forklare. I starten er det sauene. Etter hvert er det en hjort som virker som metafor, og senere er det en uhyggelig scene med en død mus.Vesaas var også opptatt av naturen, og i Nesbøs roman står også naturen sentralt, og ham bruker blant annet været for å understreke handlingen i romanen. I første del av romanen får vi også noen ymt om hvor handlingen går, representert av en gravhaug som gir meg som leser en snikende uhygge om det som venter. Mennesket står også like sentralt hos Nesbø som hos Vesaas. Mennesker som kjemper mot seg selv, og mot hverandre. Mennesket mot naturen, naturen mot menneskene, og omkringliggende krefter. Romanen tar også opp flere eksistensielle spørsmål.
Skårgangar er en svært innsiktsfull roman når det kommer til menneskelige relasjoner, og det ligger en livserfaring i teksten som man oftest finner hos forfattere som har skrevet og levd i mange år. Her er det bare å finne frem pennen, for dere som liker å streke under gode sitater i teksten:
Det er stor skilnad på gardane her, Johannes, og på folka som bur her óg. Det er berre slik det er. Men ein vert skuva saman over tid, på underleg vis, og det er vel oftast mest å hente på samarbeid. Det veks i hop etter kvart, alt som kjem opp fra jorda. Vi treng ikkje å leve i større armod enn den vi sjølve har valt å slå oss ned i.
Denne opplevde livserfaringen gir seg også utslag i et veldig godt blikk. Spesielt viser Nesbø dette i en av bokens, etter min mening, beste scener, som utspiller seg mellom Johannes, faren, moren og en søster ved kjøkkenbordet. Gjennom denne helt hverdagslige scenen får Nesbø sagt utrolig mye med få ord, og dialogene her er også gode. Generelt virker det ikke som om et eneste ord i boken er overflødig.
Språket er vakkert, av og til poetisk, og skaper stemninger og følelser hos leseren. Nynorsken høyner bare leseopplevelsen. Det ligger en lengsel og et stort vedmod i teksten, som jeg som leser ble sterkt grepet av. Dette er en type bok du ikke gjør deg ferdig med sånn med en gang, og som gjør det vanskelig å kaste seg over noe nytt.
Dette er et av mine favorittutdrag fra boken, og det illustrerer samtidig godt bokens budskap:
Og medan vi sat der rundt senga, slik vi ikkje hadde sete sidan farmor vart den siste som hadde fast tilhald i denne enden av huset, var det som om eg langsamt skjønte noko eg burda ha forstått for lenge sidan: at ei bør kan skifte skulder, ei vinternatt, som ein morgon om våren, og at den som akslar denne børa gjer det utelukkande fordi han veit at han ein dag skal få høve til å gi henne vidare.
Dette utdraget understrekes med en annen god scene litt utover i boken:
Eg veit ikkje kva han skulle med bjelken, men då vi var ferdige med jobben, la han den på skuldra og bar den heimover. Og då eg spurde om eg skulle hjelpe han, og bere den eit stykke, keik han berre på meg, og sa at eg hadde vel mine eigne saker å bere, og at det antakeleg var tungt nok...
Skårgangar er en innadvendt roman. Det skjer ikke så mye av ytre handling, og det er veldig mye som sies mellom linjene.Nesbø formidler historien og menneskene i den med en sikker stemme, og er et stort forfattertalent jeg gleder meg til å følge fremover. For meg var denne boken en av høstens, om ikke årets, største norske leseropplevelse.
Skårgangar er med sine knappe 112 sider en liten bok, men den rommer en stor fortelling. Det er også et eksempel på en roman som burde vært løftet frem på lik linje med endel av de andre utgivelsene til forlaget denne høsten. Jeg er forundret over at forlaget ikke valgte å løfte frem også denne på høstens pressekonferanse. Jeg mener Skårgangar har det som skal til for, i likhet med De usynlige, å treffe en nerve hos de norske leserne. Dette er årets heteste norske julegavetips fra meg.
Labels: anbefaler, bokanmeldelse, bokhøst 2013, Cappelen Damm, debutant, mennesker, natur, nynorsk, roman, Sivert N Nesbø, Skårgangar, Tarjei Vesaas
