Forlag: Gyldendal
Sideantall: 320 (Innbundet)
Utgitt: Oktober 2012
Sjanger: Journalistkrim
Kilde: Trykkeklart manus fra forlaget
Verdt å vite: Alexandra Beverfjord er nyhetsredaktør i Dagbladet, og gjorde sin skjønnlitterære debut med krimromanen Kretsen i 2010. Dette er hennes andre roman.
Skremmende aktuell
Kronprinsen er den boken jeg har gledet meg aller mest til denne høsten. Jeg elsket Beverfjords forrige krim, og har sett frem til denne med høye forventninger helt siden jeg hørte at den skulle komme ut.
Boken innledes med en ganske nifs prolog, før den virkelige handlingen tar fatt. Vi befinner oss i Oslo i februar 2012. Kulden er gjennomtrengende, men folk skal snart få andre ting å bekymre seg for. Beverfjord kaster ikke bort tiden, men setter fart allerede fra første kapittel. Klokken er tre om natten, og reporter Joakim Lund Jarner i Nyhetsavisen får beskjed om at noen har ringt inn et tips om to døde personer i Sofienbergparken. Han kommer frem før politiet, og ser et nakent par, en mann og en mørkhudet kvinne, som er hengt. Først blir det antatt at det hele er et æresdrap, men verken Joakim og reporter Agnes Lea svelger dette helt. Så skjer det flere bestialske drap, og det blir klart at dette er rasedrap.
De sitter noen seter bak henne. Hun reiser seg skjelvende, snubler litt, går lenger frem. Vil sitte nærmere sjåføren. Vil ikke at de skal se henne - og i alle fall ikke hvor hun går av. De nærmer seg holdeplassen hennes. Hun kjenner ingen av passasjerene. Ingen ser på henne, ingen fanger opp det engstelige utrykket hennes, de urolige øynene, de hvite leppene. Svettedråpene som gjør håret fuktig.
Som du sikkert har skjønt fra handlingsreferatet, så møter vi igjen både Agnes og Joakim fra forrige bok. Joakim og Nyhetsavisen blir saksøkt på bakgrunn av avsløringer fra forrige bok (har du ikke lest den kan det være en ide å gjøre det, for her blir noe av løsningen servert). Agnes har fått en romantisk interesse siden sist, og vi blir også kjent med en ny karakter: politiadvokat Kristine Rosenberg. Vi kommer dypere inn på alle karakterene i denne boken. De er godt tegnet, og fremstår som troverdige mennesker vi daglig møter i samfunnet. Jeg liker portettet av den påstått klarsynte Sara Bakke, men synes spesielt at Kristine Rosenberg er godt tegnet. Agnes Lea minner meg endel om journalist Annika Bengtzon fra Liza Marklunds bøker. Vi blir også kjent med videofotografen og hackeren Isa Engh, som Beverfjord har basert på en virkelig person hun kjenner, samt næringsminister Henning Lande.
Jeg merker meg at Beverfjord har et veldig observant blikk, som hun lett formidler gjennom skildringer av karakterene i boken. De fremstår som særdeles levende for meg, og jeg nikker ofte gjenkjennende til det hun skriver.
Beverfjord viser også et godt blikk på samfunnet generelt. Krimromanene har til en viss grad tatt over noe av den samfunnskritiske funksjonen den øvrige litteraturen hadde tidligere, og det kan kanskje være en av årsakene til at så mange mennesker innenfor mediebransjen velger å skrive krim. Det er i hvert fall tydelig at Beverfjord har noe viktig hun ønsker å si, og å sette søkelys på. Her tar hun opp nynazisme, og hvordan den har utviklet seg fra 70 - tallet og frem til i dag. Hun skriver også om det antinazistiske miljøet, og de truslene som de lever under samt hvordan de opplever å bli møtt av politi og påtalemyndighet.
Det er også en god dose mediekritikk i romanen, og Beverfjord peker på fordeler og ulemper ved den nye, digitale mediehverdagen. Hun skriver om kildevern, om maktfolk som ønsker kontroll over det journalistene gjør. Om den evige drakampen mellom avisens økonomi, og ønsket om å lage god journalistikk. Dessuten skriver hun litt om forholdene innad i politiet. Det hele er veldig godt underbygget, og mange vil nok lære endel av å lese denne boken. Hun tar dessuten opp de nye, åndelige strømningene i samfunnet. New Age - tankegangen som stadig flere lar seg fascinere av. Det er noen små overnaturlige elementer i handlingen, men de er flettet inn på en så edruelige måte at det virker helt naturlig at de er med.
I lys av 22. juli har også boken blitt enda mer aktuell, og i pressemeldingen som forlaget har sendt ut skrives det at Beverfjord skrev om deler av denne boken etter 22. juli, fordi hun syntes manuset kom for tett opptil virkeligheten. Boken er fortsatt skremmende aktuell. Det skremmende i den er at det finnes mennesker som dem Beverfjord portretterer som nynazister i boken, og hun evner å skildre dem på en slik måte at man skal kunne forstå hva som driver dem til ekstreme handlinger. Dette satt igjen i magen min etterpå, tanken på alle de som finnes der ute som lett kan gjøre liknende handlinger på bakgrunn av ideologi og tidligere opplevelser.
Ved siden av å bedrive samfunnskritikk, og skrive om temaer som opptar henne, bruker også Beverfjord mye tid på å skildre relasjoner mellom mennesker. Hun skriver om ensomhet, både tvungen og selvvalgt ensomhet. Jeg opplever at det ikke er tilfeldig at bokens handling er satt til en iskald februarmåned. Kulden gjennomsyrer ikke bare landskapet, men også mange av menneskene i boken. Noen av dem omgir seg av kulde for ikke å slippe andre for tett innpå seg.
Beverfjord tar for seg vårt iboende ønske om å høre til et sted, føle oss nyttige og hva det kan føre til når man føler seg sett av noen - det kan ha både positive og fatale konsekvenser. Dette er også en bok om kjærlighet, og om hvor kort veien er fra kjærlighet og til hat, og hvor vanskelig det kan være å glemme gamle sår og traumer.
Kronprinsen er en godt oppbygget krimbok, og det er tydelig også i denne, så vel som i forrige bok, at Beverfjord behersker sjangeren godt. Boken har korte kapitler, og hvert kapittel innledes med et klokkeslett. Hele handlingen i boken foregår over tre dager, og det blir intenst allerede fra starten av. Jeg hadde store problemer med å legge manuset fra meg. Historien fortelles fra synsvinkelen til flere personer, men jeg opplevde ikke dette som slitsomt, da Beverfjord gjør det enkelt for oss å bli godt kjent med hver enkelt av karakterene. Det eneste jeg stilte spørsmålstegn ved var hvorfor frontredigereren i VG er tatt med i boken. Jeg følte ikke at hun tilførte historien noe viktig, at hun var litt overflødig, men jeg regner med at hun er tatt med i denne romanen med tanke på handlingen i en eventuell neste bok. Plottet i boken er helt greit skrudd sammen. Jeg forsto litt hvor det bar etter hvert, men opplevde likevel boken som veldig spennende.
Språklig sett består boken av en prosa som er strippet nesten helt ned, ofte korte setninger og godt driv. Jeg savner at Beverfjord leker litt mer med språket. Hun viser tidvis glimt til at hun har mer inne når det kommer til det litterære, og jeg håper hun gir dette mer plass i neste bok. Epilogen som avslutter boken er genial, og bidrar til at boken oppleves som virkelighetstro og sann. Boken er forøvrig svært visuell, og jeg tror dette vil kunne bli en meget spennende TV-serie om noen produsenter tar sjansen på det. Beverfjords bøker er som skapt for skjermen.
Kronprinsen er nok en god krimbok fra Beverfjord sin side, og mine forventinger ble helt klart innfridd. Jeg vil allerede nå utrope henne til Norges svar på Liza Marklund. Jeg blir ikke forundret om hun befinner seg blant våre bestselgende krimforfattere etter hvert. Jeg er i hvert fall blitt stor fan!
Jeg intervjuet Alexandra Beverfjord da hun debuterte i 2010, og det intervjuet finner du her.
Labels: Agnes Lea, alexandra beverfjord, anbefaler, bokanmeldelse, gyldendal, Joakim Lund Jarner, journalistkrim, kretsen, krim, Kronprinsen, nynazisme, Oslo., terningkast 5
