Bokanmeldelse: Spøkelsene på Frostøy; Bak Dødsfjellet

Hva gjør du når du finner ut at hele familien din er spøkelser? En dag oppdager Jens en forferdelig hemmelighet. Det var ikke bare faren hans som døde i den bilulykken for ti år siden. Den eksentriske moren hans er faktisk et spøkelse. Men hun er alt han har. Eller er hun det? Andre mer skremmende spøkelser kommer ut av skogen og kaller på ham. Hva vil de ham? Er det sant at Jens' bestemor er spøkelsesdronning på Frostøy? Er hun god eller ond? Og om Jens følger henne, vil han da få møte faren sin?

 

Fantasifullt grøss

Spøkelsene på Frostøy; Bak Dødsfjellet er den første boken jeg leser av Hilde Hagerup, og det blir ikke den siste.

Jens bor sammen med sin mor på Frostøy. På skolen er han den som ingen vil være sammen med, helt til han møter Wilma. I henne finner Jens en god venn, og sammen begynner de å utforske noen av øyas hemmeligheter. Det viser seg at det er mye om øya og menneskene der som Jens ikke har visst om, Wilma har dessuten også sin helt spesielle hemmelighet...

Hvis jeg skulle lage en liste over hvem det var bra å være venner med på laget vårt, ville den sett omtrent sånn ut: Kaja, Bård og gjengen deres. Alle de andre barna. Treneren. Faren til Kaja. Alle de andre foreldrene. Maurene i maurtua bak ishallen. Rottene i taket i guttegarderoben. Hundebæsjen under skøytebeskytterne til Bård. Jens.

Hagerup skriver med en fortellerglede som skinner igjennom teksten, og handlingen er svært fantasifull. Bare navnene på flere av stedene er artige. Til tross for at boken er myntet på mye yngre mennesker enn meg, lot jeg meg rive med. Her er det oppfinnsomhet rundt spøkelsenes levemåte, hvordan de overlever, hva som er farlig for dem m.m. Det bare bobler over fra side til side. Barna vil nok i tillegg synes at dette er grøssende spennende. Spøkelsene er nifse, og ikke harmløse lakenspøkelser.

 

Boken har også en mer seriøs undertone. Det handler om mobbing og om å forsøke å finne sin plass i verden. Mot er også et stort tema. Jens er mer unselig i starten av boken, men vokser etter hvert som handlingen skrider frem.

Historien er bygget opp nærmest i poetisk form med luft mellom hver linje, ofte er det kun brukt en setning per linje. Dette gjør boken lettlest og spennende for barna, men også velegnet til høytlesning. Hagerup skriver godt, så her er det noe å hente for den voksne som vil lese for de små også.

Trenger du en skikkelig grøssende barnebok til Halloween, er denne absolutt å anbefale. Jeg koste meg, og skal lese neste også. Jeg må forøvrig si meg enig med Elis anmeldelse, som jeg har linket til under. Det sto et sted at boken anbefales fra 6 år, det mener jeg blir altfor ungt. Her er det tross alt spøkelser med råtten hud som fanger barn og er skikkelig slemme. Grøssene står i kø. For de eldre barna, som tåler dette, kommer nok boken til å falle i smak.