Kjapp omtale: Alex, Pierre Lemaitre

Forlag: Quercus
Sideantall: 384
Utgitt: September 2013 (først utgitt på engelsk mars 2013)
Sjanger: Krim
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Pierre Lemaitre er fra Frankrike. Han har arbeidet som litteraturlær, og har også vært manusforfatter for film. Alex er den andre romanen i serien om politimannen Camille Verhoeven, og er blitt forfatterens internasjonale gjennombrudd. The Times kaller ham den nye Stieg Larsson og sammen med Fred Vargas vant han CWA International Dagger 2013.

Kjapp omtale
Alex
forteller historien om Alex Prévost som blir kidnappet og sperret inne i et lite bur. Hun aner ikke hvorfor dette har skjedd henne, og det eneste kidnapperen vil si er at han vil se henne dø. Politiet famler i blinde. Et vitne har sett Alex bli kidnappet, men utover det har de ingen spor. Camille Verhoeven har som oppdrag å lede etterforskningen, men han vil egentlig ikke ha saken i utgangspunktet. Han er mer opptatt av sine personlige, følelsesmessige demoner.

Denne boken ble stukket inn i hånden min av en entusiastisk forlagsrepresentant, da jeg var på Book Expo America. Han sa at han aldri hadde lest noe liknende, at dette ville bli den nye store krimromanen internasjonalt og at det var veldig likt Stieg Larsson. På omslaget til anmeldereksemplaret drar de også Stieg Larsson kortet, ved å fremheve at romanen kommer fra det samme engelske forlaget som har utgitt romanene til Stieg Larsson. Som jeg nevner innledningsvis, har boken allerede vunnet en pris og mange snakker om den.

Jeg kan på mange måter forstå sammenlikningen med Larsson. Språket er enkelt og effektivt, og jeg fikk litt den samme følelsene som når jeg leste romanene til Larsson. Alex minner på mange vis om Lisbeth Salander, og boken er mørk, rå og brutal. Som leser må vi lure lenge på hvorfor Alex er blitt kidnappet, og det er en underliggende spenning hele veien. Likevel er boken ingen sidevender. Først i midten av den ble jeg hektet. Noe av årsaken er karakterene og språket: språket er til tider så enkelt at det fjerner meg fra handlingen. I mange scener skifter synsvinkelen både hit og dit, og det kan oppleves noe forvirrende.

Camille Verhoeven, som skal være bokens hovedperson, ved siden av Alex, er altfor tam og har for lite kraft til å klare å bære boken. Han er ikke en krimhelt vi blir interessert i, han virker mer perifer. Det er mulig at det hadde vært bedre å lese serien fra bok en, for virkelig å bli kjent med ham. I denne boken er han bare en uinteressant biperson.

Det som løfter boken er noen av de overraskende vendingene som gjøres underveis i historien. Forfatteren tar også opp endel grunnleggende temaer som jakten på rettferdighet, og gir leseren mulighet til å føle på forskjellige dilemmaer.

Noe av det jeg undret meg over når jeg leste, er at de fleste av krimromanene som har blitt hypet internasjonalt de siste årene alle har en ting til felles: de er svært brutale og rå når det kommer til gjerningene som utføres i dem. Det virker nesten som om det er en suksessfaktor i seg selv. Det skal jeg vurdere å skrive mer om en annen gang. Jeg var ikke verdens største fan av Menn som hater kvinner, og jeg er ikke noen fan av denne boken heller. Fortellingen er ikke spesielt original, romanen skiller seg ikke ut fra annen krim som har kommet de siste årene, og sterke kvinnelige hovedpersoner med en noe spesiell fortid begynner det snart å gå inflasjon av i krimlitteraturen, uten at det nødvendigvis er et kvalitetstegn. Alex er en helt ok krimroman, men den står på ingen måte ut blant annen krim.


Labels: , , , , , , , , , , , ,