I dag synes jeg det er veldig hyggelig å ønske Roar Sørensen velkommen til bloggen min:
 |
| Foto: Privat |
Roar Sørensen er født i Bergen, og vokste opp på Skedsmokorset og i Lerici i Italia. I dag bor han på Filippinene. I ungdomsårene brukte han mye tid på skøytebanen, og han var også aktiv innen musikk, hvor han både komponerte og spilte. Sjakk var også en stor interesse. Etter endt skoletid begynte han å virke som journalist og oversetter. Han dekket blant annet revolusjonen på Filippinene i 1986, og for det arbeidet mottok han en pris fra den filippinske regjeringen. I dag arbeider Roar som oversetter på heltid, og har i mange år blant annet vært fast oversetter på bøkene til Clive Cussler og Robert Ludlum. Han er også glad i å trene, og har vært med på å etablere Litteraturbloggen.
Det var bøkene til Tarjei Vesaas og Aksel Sandemose som startet Roars interesse for skriving og litteratur. Han har lest dem alle sammen, og etter hvert begynte drømmen om selv å utgi noe å spinne. I 1986 debuterte han som forfatter med romanen Dvergen og isfuglen. Boken mottok svært gode anmeldelser. Året etter utkom dokumentarromanen Kalayaan, som handlet om nettopp revolusjonen på Filippinene. I 2009 gjorde han sin krimdebut med Magellans kors. Også denne boken fikk en svært god mottakelse, og er blitt en bestselger på digitalbok.no. Nå utkommer oppfølgeren Smertens aveny:
I Smertens aveny møter leserne nok en gang eks-politimannen Stein Inge Olsen (Stingo). En nattklubbeier er blitt funnet drept i Angeles City på Filippinene, og da politiet ikke er villige til å etterforske saken, henvender den dødes eks-kone seg til Stingo for hjelp. Stingo begynner motvillig å grave i saken, og det skal få store personlige konsekvenser for ham.
I dette intervjuet kan du blant annet lese om hvorfor Roar ville skrive denne romanen, og hans egne tanker om norsk kriminallitteratur:
Du har akkurat utkommet med Smertens aveny, den andre boken med eks-politimannen Stingo i hovedrollen. Hvordan fikk du ideen til denne boken, og hvor lenge har du arbeidet med den?
Ideen» til Smertens aveny var aldri én fiks idé, slik tror jeg få bøker blir unnfanget, men drøssevis av ideer og tanker basert på mange inntrykk og personlige opplevelser gjennom flere år – noen negative. La meg bare nevne én: For tre år siden ble jeg kraftig provosert av en forfatterkollega som i en blogg oppfordret alle til å ta avstand fra meg og advarte andre forfattere mot å bli assosiert med meg. Grunn? Jeg hadde i denne bloggen laget en hyggelig og humoristisk reiseskildring og lagt ved noen videoer av min unge, filippinske kjæreste som sang noen sanger, selvsagt i ordentlige og sømmelige former. I hans øyne gjorde dette meg automatisk til en «gammel gris» og han kritiserte «menneskesynet» mitt. Jeg har aldri møtt denne forfatteren og han har aldri møtt min kjæreste, som har to barn fra tidligere forhold, hvorav ett har vært mye syk siden fødselen. Vi har vært sammen i tre år og i fellesskap har vi reddet dette barnets liv flere ganger.
Jeg tenkte: Hva er det som får ellers intelligente mennesker til å bli så fordømmende? Hvor kommer denne dype forakten fra? Hva er det som gjør at vi reagerer så voldsomt negativt på andre menneskers fredelige privatliv? Hvorfor synes vi det er så forferdelig og opprørende at hvite menn og asiatiske kvinner er sammen, eller norske kvinner og afrikanske menn, for den saks skyld, uansett aldersforskjeller? Hvorfor er vi så opptatt av dette? Det er jo ikke engang noe vi har noe med, og selvsagt er det verken umoralsk eller ulovlig.
Jeg kom til at svaret hovedsakelig ligger i medias og frivillige organisasjoners nærmest propagandaaktige framstilling av såkalt sexturisme de siste 30 årene. Selv om FNs eksperter og internasjonale forskere mener at denne formen for turisme – som like gjerne kunne kalles kjærlighetsturisme, men det høres nok altfor pent og anstendig ut i noens ører – ikke på noen måter kan sies å være umoralsk, knapt har en eneste negativ bivirkning, bare er til fordel for alle parter og hjelper millioner i den tredje verden til et bedre liv, indirekte og direkte, blir spesielt vestlige menns reiser til og opphold i Østen konsekvent omtalt som noe skittent, umoralsk og nærmest forbrytersk.
Fokuset er alltid på ekstreme eksempler, som for eksempel pedofile overgrep. Men å blande overgrep mot barn inn i voksne menneskers frie og samtykkende kjærlighetsforhold eller seksuelle forhold, eller kalle alt «menneskehandel» – slik mange NGO-er ikke nøler med å gjøre, spesielt når de trenger penger til driften av organisasjonene sine – er bare usselt, uredelig og tarvelig. Denne vulgærretorikken, og holdningene som oppstår i dens kjølvann, er dypt krenkende for alle dem som har funnet seg en kjæreste eller kone i Østen, og selvsagt for de asiatiske kvinnene også.
Dette var ett av motivene mine for å skrive Smertens aveny.
På det ytre planet retter boka skarp kritikk mot frivillige organisasjoner, politiet og politikere. Mange er ikke klar over hvor ødeleggende og direkte farlige disse gruppene er for alle sexarbeidere og for voksne menneskers rett til å ta frie valg uten statlig innblanding, formynderi og fordømmelse. Mange vet heller ikke hvor kyniske, manipulerende og utnyttende frivillige organisasjoner er – de religiøse også, ja, kanskje spesielt dem – hvor falske «rapportene» og «forskningen» deres er, hvordan de manipulerer virkeligheten og hvordan de hvert år svindler firmaer, privatpersoner og myndigheter for hundrevis av millioner dollar over hele verden. De som tror SOS Rasisme var noe særtilfelle, må tro om igjen. Bare på Filippinene har frivillige organisasjoner som påstår at de jobber for å få bukt med trafficking, svindlet USAID for 5 fem millioner dollar de siste årene, 200 millioner pesos. Store rettssaker er på trappene, selv om det forsøkes dysset ned av myndighetene. Få mennesker har mindre virkelig empati for andre enn medlemmer av slike organisasjoner. Dette vet jeg, for jeg var selv medlem av en slik «solidaritatsorganisasjon» for 25 år siden. Ofte er de venstreradikale, fanatikere som mest av alt drives av hat, personlige agendaer og et jag etter penger og politisk innflytelse de aldri kan oppnå på andre måter. De utnytter og hjernevasker også unge mennesker som prøver å finne et forankringspunkt i livet etter dype traumer. I mange tilfeller tilbyr de dem bare et sted der de kan hate.
Jeg har jobbet med boka i ca. fire år.
I boken møter leserne Stingo, som vi først ble kjent med i krimdebuten din Magellans kors. Hva har vært viktig for deg når du skulle skape en hovedkarakter som kunne gå igjen i flere bøker, og er han inspirert av virkelige personer?
Stingo, eller Stein Inge Olsen, som han egentlig heter, er tidligere førstebetjent i det norske narkotikapolitiet. Han begynte å drikke etter at sønnen på ti år døde av kreft. Kort etter mistet han jobben da han i bakrus kolliderte med tjenestebilen under en utrykning. Dette resulterte i skilsmisse og store gjeldsproblemer.
Jeg forestilte meg ingen gjennomgangsfigur da jeg «skapte» Stingo, og han er bare inspirert av meg selv. Han har mye av mitt lynne og min humor, og vi deler omtrent samme økonomiske bakgrunn og personlige skjebne. Vi er begge strandet på Filippinene av samme årsak. Vi er begge lutfattige gjeldsslaver, og pga. dette vil vi sannsynligvis aldri kunne leve et normalt liv igjen, uansett hvilket land vi velger å bo i. Stingo er hjertesyk, han får stadig små infarkt, er suicidal, lider av depresjoner, går på tunge medisiner, har store smerter og trenger operasjon, men har ikke råd til å dra hjem eller la seg operere på Filippinene. Blir jeg alvorlig syk, vil selvsagt jeg også bare dø. Jeg får ikke være medlem av NAV utland, har søkt og fått avslag, og noen skikkelig sykeforsikring har jeg aldri hatt råd til. En annen nordmann i Manila i en liknende situasjon døde i fjor av infeksjoner etter en mislykket operasjon før han greide å få samlet nok penger og krefter til å dra hjem. Ambassaden kunne ikke hjelpe. Siden Stingo er i en liknende situasjon, er boka tilegnet denne nordmannen.
Det viktigste for meg var dog å ha en figur som kunne spille på et rikt, språklig register, en person som kunne gi språket mitt den nerven jeg ønsker, og samtidig være ekte og jordnær og kanskje vekke litt sympati og noen smil hos leseren. Jeg tror flere krimforfattere i høyere grad burde tenke språk når de utvikler en litterær figur. Krimlitteraturen ville tjent mye på det.
Du mottok svært gode tilbakemeldinger for krimdebuten Magellans kors, blant annet fikk boken en femmer i VG. Hvordan har det vært å arbeide med Smertens aveny etter en slik mottakelse?
Det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Jeg skriver for å overleve. Jeg prøver bare å skrive best mulig så leseren kan få den best mulige opplevelsen av boka. Det fortjener han når han betaler 300 kroner for produktet. Men selvsagt har jeg gjort alt det jeg har kunnet for å forbedre meg, dvs. gjøre leserens opplevelse enda bedre denne gangen. Boka er skrevet helt om fem ganger. Som forfatteren Stian Landgaard pleier å si: «Romaner skrives ikke. De skrives om.» Målet mitt er alltid å glede og engasjere leseren, og det skal skje fra første setning. Det er der kontrakten med leseren inngås.
Du debuterte som forfatter i 1986 med Dvergen og isfuglen, og i 1988 kom Kalyaan. Så gikk det hele 21 år før Magellans kors utkom. Hva er bakgrunnen for det lange utgivelsesoppholdet?
Et tvungent hussalg og et over tjue år langt gjeldshelvete som har gitt meg svært lite tid og svært få ressurser til å konsentrere meg om noe forfatterskap. Jeg har prøvd med mange manus og fått mange i retur, men jeg har egentlig aldri hatt tiden og roen de siste 20 årene som normalt kreves for å skrive en god roman. Jeg har ingen trygd og ingen pensjon. Jeg har klart meg 18 år i Østen ved å skrive og oversette bøker for norske forlag mens jeg har nedbetalt gjeld og bodd i slum og jungel, på øyer og i fjell. Jeg har ikke vært i Norge en eneste gang siden 1995, aldri hatt råd, har ikke noe sted å bo der heller. Alle årene har egentlig mest gått med til å overleve og forsørge to barn. Aldri fått noe forfatterstipend eller slike ting.
Flere forlag viste interesse for manuset til Smertens aveny, og du endte til slutt opp med å utgi romanen på Commentum forlag. Hvorfor valgte du akkurat dette forlaget?
Commentum ga positivt svar med én gang, og de har vært imponerende profesjonelle i alle ledd, spesielt mht. manusutvikling og språkbearbeidelse. Der tror jeg ikke de har sin make i hele Norge. Piratforlaget ga meg 30 000 kroner i forskudd etter å ha lest ca. 100 sider, men trakk seg fra avtalen da de fikk lese det ferdige manuset. De beskyldte meg blant annet for å «forsvare barneprostitusjon», selv om boka handler om det stikk motsatte, og påsto at jeg vel egentlig ikke visste hva jeg skrev om. Sånn sitter man jo gjerne i Norge og leser rapporter og bøker i stedet for å oppleve virkeligheten selv og virkelig vite hva man skriver om. Slik jeg gjør. For mesteparten av det som er beskrevet i boka, ser jeg med egne øyne hver eneste dag. Jeg trenger ingen tvilsomme og politisk fargede «rapporter» eller «forskningsstudier», enten de kommer fra FN eller andre steder, for å vite hva som egentlig foregår.
I arbeidet med Smertens Aveny, har du blant annet delt utdrag fra boken og skriveprosessen på internett. Hva er bakgrunnen for at du har valgt å gjøre dette?
Svært lite av det jeg la ut, finnes i den ferdige boka i dag. Men jeg syntes det var en veldig lærerik prosess som jeg ikke vil nøle med å anbefale. Jeg ble mye bedre til å skrive av tilbakemeldingene jeg fikk. En av grunnene til at jeg gjorde dette i startfasen, er at jeg ikke har noen kolleger her jeg bor. Jeg kjenner egentlig ingen i det norske, litterære miljøet, ikke en eneste en. Jeg har jo ikke vært i Norge på snart tjue år. Bloggen ble min måte å opprettholde kontakten med Norge og norske skribenter på. Uten nådeløst ærlige tilbakemeldinger fra dyktige folk er det dessuten nesten umulig å utvikle seg som forfatter. Å tro at man kan det ved å sitte og skrive helt for seg selv i en hytte langt inne i skogen, er hinsides logikk og direkte farlig. Likevel er det mange som velger denne varianten. Jeg tror de har en romantisk idé om forfatteryrket som ikke samsvarer med realiteter i det hele tatt. For meg er det bortimot et must å delta aktivt på sosiale medier og merke meg hvordan folk i Norge skriver og tenker. Dette blir naturligvis enda viktigere når man er bosatt i utlandet.
Hvordan har ditt mangeårige virke som oversetter hjulpet deg i din forfattergjerning, og hvilke forfattere har inspirert ditt forfatterskap mest?
Det sies at en forfatter aldri kan bli en god oversetter, men det tror jeg ikke noe på. Det finnes mange eksempler på det motsatte. Jeg har oversatt langt over 100 romaner og fagbøker, og det har utelukkende gjort meg mer språkbevisst, nøyaktig og strengere mot meg selv. Det har selvsagt også hjulpet meg med ting som plot, komposisjon og karakteroppbygning.
Faren er naturligvis at man begynner å skrive sine egne romaner slik man oversetter, da blir nok resultatet ganske dårlig, men det går an å frigjøre seg og skape sine helt egne ting. Smertens aveny likner i hvert fall ikke på noen bok jeg har oversatt. Den er etter min mening like mye en skjønnlitterær roman som en krimroman. Egentlig burde disse sjangrene prøve å overlappe hverandre i mye større grad enn de gjør i dag. De kan begge lære av hverandre. Ta Jon Michelet, for eksempel. Der er det krim og skjønnlitteratur i like store mengder. Sånt er bra.
Det eneste drawbacket er at man blir så sliten av å oversette 12 timer i døgnet at man knapt orker å begynne å skrive på egne ting etterpå. Det tok 17 oversatte bøker og fire år å bli ferdig med Smertens aveny etter Magellans kors. Drømmen hadde naturligvis vært å kunne surfe fra roman til roman i stedet – uten å måtte jobbe. Men uten stipend er dette umulig. Oversetting er veldig slitsomt. Romanskriving er mye mer lystbetont og frivillig og derfor sjeldent så strevsomt. Jeg misunner dem som bare kan skrive romaner og slippe å jobbe ved siden av.
Krimsjangeren er en sjanger hvor man ikke bare finner spenning og underholdning, men hvor forfatterne også er opptatt av å sette et kritisk blikk på samfunnet. Er dette noe du kjenner deg igjen når det kommer til ditt forfatterskap?
Ærlig talt har jeg ikke noe forfatterskap å snakke om ennå, jeg har bare utgitt fire romaner og ingen av dem har vært noen kassasuksesser, og jeg vet ikke om krim er noe mer egnet enn andre sjangrer til å rette et kritisk blikk på samfunnet. Jeg mener dette uansett er en helt feil innstilling både for en krimforfatter og en skjønnlitterær forfatter. En roman skal glede leseren med et nyskapende språk, troverdige karakterer, driv, spenning, handling, innsikt, komposisjon, gode dialoger og miljøskildringer – litterære ting. Det meste annet må komme i annen rekke.
En roman skal ikke være en pamflett med «fokus» på skjeve ting i samfunnet. I Smertens aveny har jeg eksempelvis bare brukt Angeles City og sextrafikken der som setting, fasade og kulisser for å fortelle ting som etter min mening er mye viktigere, og for å få dette til, har jeg blant annet tatt språket til hjelp. Hvis jeg selv skulle ha beskrevet handlingen i Smertens aveny, ville jeg ikke ha brukt ordene sex eller prostitusjon i det hele tatt. Det jeg aller helst vil snakke om, er romanens litterære kvaliteter, eller eventuelt mangel på sådanne. Ut og stjæle hester handler jo egentlig ikke om å stjele hester, tømmerhogst, hesjing og andre former for kroppsarbeid, selv om den benytter seg av disse elementene for å underbygge det bakenforliggende som forfatteren egentlig har villet formidle.
Handlingen i bøkene dine er lagt til Filippinene, et sted du selv bor. Har dette vært et bevisst valg, og hva tenker du om at krim skrevet av norske forfattere i all hovedsak finner sted i Norge?
Man bør skrive om ting man vet mye om. Det gir alltid bedre trygghet og større troverdighet, og som regel de beste bøkene også. Derfor er det ikke så rart at de fleste norske krimforfattere legger handlingen i bøkene sine til hjemlandet, til norske byer og bygder. Når det er sagt, så er Norge et ekstremt lite spennende land i forhold til resten av verden. Så det er jo å håpe at det etter hvert blir mer akseptert at norske krimforfattere sender heltene sine ut på eventyr i andre land, slik noen jo selvfølgelig gjør, selv om hovedhandlingen i nesten alle tilfeller foregår i Norge, med noen hederlige unntak som Vidar Sundstøl og hans Minnesota-trilogi.
Siden jeg har bodd i Angeles City i mange år, rett ved en gate med 15 000 sexarbeidere, og siden jeg er blitt kjent med flere tusen av dem og familiene deres i årenes løp, så føltes det bare naturlig å velge denne byen og denne gaten som setting for en roman. Gunnar Staalesen bor i Bergen og skriver derfra. Ambjørnsen har skrevet romaner med setting i Hamburg, der han bor. Og jeg skriver fra Angeles City, der jeg for tiden bor. Det er bare naturlig, ikke noe «valg» i og for seg.
Du har markert deg som en forfatter med meget sterke meninger, blant annet om norsk bokbransje og norske forfattere. Har du noensinne fryktet at dette skal være en ulempe for bøkene dine, og hva kan dine bøker tilføre norsk kriminallitteratur?
Man tukter den man elsker, sies det. Nei, det var bare etter utgivelsen av Magellans kors jeg begynte å skjønne at noe er veldig galt i bransjen, og at det faktisk er leserne som taper mest på det, og det er dem vi lever av. Alt det jeg har påpekt, og jeg har aldri hørt noen være uenig i noe av det, er jo nettopp grunnen til at en boklov nå er på trappene. Som forfatter på et lite forlag har man i praksis ingen sjanse, nesten uansett hvor god boka di er og hvor godt den blir mottatt, og det er selvfølgelig feil. Sånn kan det ikke være, men sånn er det i dag, og alle vet hvorfor: Altfor mye makt er samlet på altfor få hender.
Norske forfattere har jeg uttalt meg svært lite om siden jeg leser veldig få norske bøker og kjenner ingen norske forfattere. Det vil kanskje overraske noen, men jeg har lest ekstremt lite norsk samtidskrim. Det skyldes at jeg er så opptatt med å oversette og skrive mine egne ting, og at jeg ikke har hatt råd til å anskaffe meg et lesebrett eller en iPad ennå. Å bestille norske bøker hit til Filippinene har aldri vært aktuelt, det er altfor dyrt. Kanskje er dette en svakhet, kanskje en styrke.
Den eneste norske krimboka jeg har lest fra perm til perm de siste 20 årene, er Hvitvasking av Tom Kristensen. Den fikk jeg i gave av en nordmann som besøkte meg for åtte år siden.
Jeg har aldri lest noe av Nesbø, Staalesen, Holt, Ambjørnsen, Lindell, Horst, Sundstøl, Dahl eller noen av de andre norske krimforfatterne. Ikke lest ett ord i Stig Larsson-trilogien heller. Jeg leste Tom Egelands Stien mot fortiden midt på åttitallet. Den syntes jeg var god. I fjor kom jeg til side 50 i Elskede Poona av Karin Fossum, lastet den ned fordi den var gratis, men ga opp, syntes den var kjedelig og nokså platt skrevet, blottet for språklig nerve, og det virket på meg som om forfatterinnen ikke hadde den minste anelse om det hun skrev om. Men du sikter muligens til kritikken min av Heivolls roman Før jeg brenner ned. Den fikk jeg tilsendt gratis, derfor leste jeg den, og jeg kan ikke si at den imponerte meg. Hvorfor har jeg begrunnet ganske godt, synes jeg. Ellers har jeg knapt lest en norsk roman siden 1995. Før det leste jeg dog ganske mye norsk litteratur.
Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp Smertens aveny?
Jeg mener selv den språklig sett ligger på høyde med de beste, norske skjønnlitterære romanene, i hvert fall de som jeg selv har lest, og at den i tillegg har drivet, utviklingen og spenningen som er typisk for gode krimbøker. Skryt, ja vel, men når du spør, får du et ærlig svar. Andre vil sikkert mene noe annet, og det har de lov til, men akkurat som en mor bør være stolt av sitt nyfødte barn og hjelpe det på alle måter, bør en forfatter være stolt av sin nyutgitte bok og gi den all den hjelp og oppmuntring som den trenger. Uten et stort markedsapparat i ryggen, uten et forlag med økonomiske muskler, uten at man kan betale andre for å si noe hyggelig om boka, slik som på de større forlagene, så har man egentlig ikke noe annet valg enn å prøve å framheve sin egen bok, selv om det ikke er morsomt. Ingen normale mennesker liker å skryte av seg selv. Man rødmer litt av skam hver gang og er redd for at det skal oppleves som utidig, påtrengende og masete. På den annen side er alternativet enda verre: total taushet og ingen får vite om boka og ingen vil lese den.
Men én ting kan jeg si, selv om det kanskje virker pretensiøst:
Konsulenten brast i gråt da hun leste manuset, kanskje andre vil gjøre
det samme. Det er ikke uten grunn at boka har tittelen Smertens aveny, en tittel jeg valgte å beholde selv om Piratforlaget ville ha meg til å endre den. Romanen omhandler i tillegg ting folk i Norge vet svært lite om, og jeg tror mange vil få seg en vekker eller bli kraftig provosert også, samtidig som jeg håper de likevel vil glede seg over boka.
Er det noe du har lyst til å legge til?
En forfatters drøm er alltid at lesere og kritikere skal nærme seg boka med et åpent sinn, som det så fint heter, ikke være fordomsfull eller forutinntatt, ei heller vurdere boka ut fra om de «liker» den eller ei. En roman bør by på mye annet enn høy «likefaktor». Slik er gjerne de ufarlige bøkene. Smertens aveny er alt annet enn en ufarlig bok. Mange vil sikkert steile når de leser den, eller grøsse av moralsk indignasjon, men jeg mener det er slik romaner bør være. Bøker som etterlater deg med likegyldighet og et skuldertrekk, selv om du har «likt» dem, er ikke alltid like levedyktige eller verdifulle, mener jeg.
Tusen takk for at du ville stille opp på dette intervjuet, Roar Sørensen.
Hvis du er interessert i å vite mer om Smertens Aveny, finner du en egen side for romanen på Facebook her. Der kan du blant annet lese utdrag fra boken. Roar Sørensen har også en egen hjemmeside her.
Labels: bokelskerinnen intervjuer, Commentum Forlag, Dvergen og isfuglen, Kalayaan, krim, krimuker 2013, Litteraturbloggen, Magellans kors, Roar Sørensen, Smertens Aveny
