Bokanmeldelse: Lobotomisten, Erik Husby Sæther

Forlag: Juritzen
Sideantall: 512
Utgitt: Mars 2012
Kilde: Anmeldereksemplar
Sjanger: Thriller/Krim
Verdt å vite: Lobotomisten er Sæthers debutroman.  Han arbeider til daglig som kriminaletterforsker og har en bachelor i kriminologi samt har gått Politihøgskolen.

Johannes studerer psykologi, og i en lærebok fra 1800-tallet oppdager han at seksuell appetitt ble diagnostisert som galskap. Den anbefalte kuren er å påføre pasientene smerte og fryktfølelse. Den første syndige pasienten som utsettes for denne kuren, er en kvinnelig medelev på instituttet. Når ikke torturen gjør henne frisk, velger Johannes å lobotomere henne, for å gjøre henne om til et uskyldig barn. Han banker en ishakke gjennom tårekanalen og inn i hjernen hennes. Når pastorsønnen kidnapper samboeren til den forhenværende fallskjermjegeren Tom Stohl, starter en jakt som vil få de gamle krimseriene på TV til å fremstå som blasse detektivfortellinger. Du er herved advart …

God debut

Denne boken var jeg lenge i tvil om jeg skulle lese, bare tittelen og de implikasjonene den ga fristet meg ikke. De første sidene viste meg også at dette kunne bli en temmelig uhyggelig affære, så jeg la boken bort en lang stund. Etter å ha hørt forfatteren lese høyt fra boken på et bokarrangement, bestemte jeg meg likevel for å gi den et forsøk.

Det handler altså om psykologistudenten Johannes, som har vokst opp med en far som er pastor i egen menighet. Faren var svært kontrollerende og utsatte Johannes for grusomme overgrep i barndommen, dersom han mente Johannes hadde syndet. Tanken på synden, og på å unngå denne, har blitt en viktig del av Johannes liv og han setter seg fore at han vil hjelpe unge kvinner som er på vei ned syndens vei. Ved hjelp av gamle psykiatriske behandlingsregimer, herunder lobotomi, håper han å gi kvinnene et bedre liv.

Det er altså ikke noen solskinnshistorie du finner i denne boken, den er temmelig nifs og til tider ganske grotesk. Noen av scenene som skildres er svært makabre, og selv jeg som har lest temmelig mye krim og thrillere, og som anser meg for å ha en sterk mage for slikt, følte vemmelse over visse passasjer.

Han stod med en ishakke i hånden. Iskalde fingre knuget hardt rundt treskaftet. Lykten som lå bak ham i det fjerne trappetrinnet og kastet en lyskjegle ut i rommet, la et gulaktig skjær over den tynne, rette stålspissen som skjøt ut fra treskaftet. 

Lobotomisten bærer sterkt preg av at forfatteren skriver om noe han har mye kunnskaper om. Han har satt seg godt inn i psykiatriens historie, menneskelig ondskap og forbryterpsykologi. Av og til kan det kanskje bli litt vel mange faktaopplysninger, noe som forstyrrer fremdriften i historien. Det første kapittelet etter prologen er et godt eksempel på dette. Boken har startet med en temmelig skummel og spennende prolog, men spenningen daler under en samtale mellom to karakterer, en samtale preget av altfor mange detaljer. Kommer du deg derimot gjennom disse sidene, tar spenningen seg opp og boken blir en skikkelig sidevender.

Sæther gjør en veldig god jobb i skildringen av pastorsønnen Johannes. Dette er en karakter leseren virkelig kommer innunder huden på. Man forstår hans motiver godt, selv om man ikke er enig med dem. Det eneste som rokket ved mitt bilde av Johannes, som en som tror han utfører gode handlinger, er at det hele tiden i boken vises til ondskap. Forfatteren viser også Johannes som en ond morder og sadist i et lite øyeblikk, det er en kort passasje, men nok til at det opprinnelige bildet av karakteren svekkes.

Det er også laget gode og dype portrett av andre karakterer. Han er god til å bygge opp og utvikle karakterer som man tror på. Skildringer er et av forfatterens sterkeste talenter. Han tar seg tid til å beskrive scenene godt, bygger en atmosfære som gjør at uhyggen virkelig sniker seg inn.

Jeg synes nok at saken blir løst ganske så lettvint og veldig tilfeldig nærmest, men det er ikke fokuset på etterforskningen som står i sentrum av boken. Det er det Johannes og hans tanker som gjør. Slutten var derimot nervepirrende, selv om deler av den med fordel kunne vært kuttet noe ned.

Men alt i alt er dette en god debut. Sæther skriver godt og med driv, og jeg gleder meg til å lese neste roman fra hans hånd. Boken skiller seg også ut fra mange av de norske krimthrillerne som utgis ved at hovedfokuset ligger på forbryteren, ikke på etterforskningen. Jeg vil også tro at boken kan interessere flere på det engelskspråklige markedet. Lobotomisten passer nemlig for deg som er glad i de erkeamerikanske seriemorder - thrillerne med mange makabre detaljer og som ikke er mørkredd. Er sistnevnte tilfelle bør du ikke lese boken når du er alene hjemme.


Andre anmeldelser:
Born to be a Reader
Bok-Karete
Anitas Blogg
Betraktninger

Labels: , , , , , , , , , , ,