Bokanmeldelse: Under de dype skyggene av løvtunge trær

Forlag: Aschehoug
Sideantall: 304
Format: Innbundet
Utgitt: Høst 2010

I en hytte dypt inne i Hedmarksskogene ligger farlige hemmeligheter begravd. Hit drar Wilhelm, som er tilbake i Norge for første gang på tretti år. Hit drar også Robert med sin lille sønn Lukas. Det skulle de kanskje ikke ha gjort. Hva er det Wilhelms gamle mor aldri har fortalt ham om dette stedet? Og hva har Wilhelm opplevd her, som ingen kjenner til? "Under de dype skyggene av løvtunge trær" er en mørk roman badende i norsk høstsol - en dramatisk skjebnefortelling om en bannlyst familie.

Skrekkelig god

Kari F. Brænne har skrevet en skrekkelig god roman som treffer midt i magen, og som blir sittende lenge.

Da Wilhelm får en uventet telefon fra sin mor, Evelyn, som snart skal fylle 85 år, lar han seg overtale til å reise tilbake til gamlelandet. Tretti år er gått siden Wilhelm sist var i Norge. Tretti år, som i all hovedsak er tilbrakt i USA, hvor Wilhelm har forsøkt å glemme vonde hendelser fra fortiden. Men i en hytte i de dype skogene av Hedmark, skal alt vekkes til live igjen. Robert og sønnen Lukas aner heller ikke hva slags konsekvenser en uskyldig oppdagelsesreise til de samme skogene skal få for dem.

Det er skrevet utallige romaner om barndommens betydning når det gjelder å forme oss til de menneskene vi blir, og om hvordan valgene til tidligere generasjoner kan hjemsøke i slektsledd etter slektsledd. Sjelden har jeg lest en roman om dette temaet som griper meg på samme måte som Brænnes bok. Romanen spiller på hele følelsesregisteret mitt; du lever med personene, kjenner sympati og medynk for dem, avsky og sinne.

Grusomme handlinger avdekkes litt etter litt. Mye er overraskende. De fire hovedpersonene skildres med en god psykologisk innsikt, og vekslingen mellom de ulike fortellerstemmene er godt gjennomført. Vi blir godt kjent med både Wilhelm, Robert, Lukas og Evelyn.

Brænne fører dessuten en særdeles god penn. Hun faller ikke for fristelsen til å overdramatisere. Språket er nedtonet og lavmælt og ikke et ord virker overflødig. Og det er med på å bidra til det sterke inntrykket man som leser sitter igjen med.

”Var det skogen som gjorde det med deg? Trærne som trakk seg inn i deg, med lange og filtrende grener? Som breiet seg ut på innsiden av deg, rotet seg sammen med stikkende stengler, forvokste røtter under et gitter av kvister med tette bladverk. (…)Der trærne vokser for tett, er stammene tynne. Og der det er stein i stedet for jord, ligger røttene oppå marken. De ligger som snubletråder. Ikke rart trærne faller.”


Dette er en sår roman, en slitsom og på mange måter nifs roman. Den har rett og slett alt. Hvis du ikke har lest den enda, bør du kjenne din besøkelsestid. At denne romanen ikke fikk mer oppmerksomhet under fjorårets bokhøst er meg en gåte. Vil du lese en velskrevet og godt komponert roman som du ikke glemmer med det første, bør du velge deg denne!

Denne anmeldelsen har også stått på trykk i Tidsskriftet Biblioteket.

Labels: , , , , ,