Forlag: Gyldendal
Sideantall: 363
Format: Innbundet
Utgitt: Mars 2011
Det er tidlig kveld og straks over påske. 23-årige Kamilla Kaspersen
sykler de siste meterne opp bakken til Bryn kirke i Bærum. Hun skal ha
time i orgelspill og gleder seg. Mens hun låser sykkelen, hører hun
orgeltoner gjennom den åpne kirkedøren, en sørgmodig melodi hun ikke
har hørt før. Brått blir det stille, så brytes stillheten av en
skjærende og langtrukken dissonans. Skremt av lyden styrter Kamilla opp
trappen til galleriet og finner orgellæreren sin liggende over
tangentene. Blod siver ned på pedalene. Rasmus Bech er drept. Brede
Monsen og Rikke Lindstad fra politikammeret i Sandvika står overfor en
gåtefull drapssak. Hvilke hemmeligheter skjulte Rasmus Bech? Måtte han
hindres i å holde sin siste konsert?
Godkjent krimdebut
Kurt Hanssen viser lovende takter i sin debut som kriminalforfatter.
Kamilla Kaspersen tar jevnlige orgeltimer hos organist i Bryn kirke, Rasmus Bech, og ikke noe tyder på at denne kvelden skal bli annerledes enn de andre. Men allerede da hun kommer inn i kirken, aner hun at noe ikke er som det skal. På vei opp trappen til galleriet, blir hun nærmest løpt ned av en ukjent person og da hun kommer opp til orgelet finner hun Rasmus drept. Politiet med Brede Monsen og Rikke Lindstad i spissen, blir tilkalt, og som seg hør og bør i en kriminalroman viser det seg snart at det er flere som har noe å skjule.
Forglemmegei er en bok jeg har ventet på. Jeg er selv oppvokst på Kolsås, hvor det meste av handlingen utspiller seg, og har sunget i kor i Bryn Kirke. Gjenkjennelseseffekten gjennom boken var derfor stor. Hanssen skriver om et område han kjenner godt til, noe som gjør boken ekstra nær for dem som bor eller har bodd i området. Det betyr imidlertid ikke at boken blir for lokal for krimlesere som ikke er fra Bærum.
Brede Monsen er et interessant bekjentskap. I likhet med flere hovedpersoner i kriminalromaner har han også et noe broket privatliv, men samtidig synes jeg Hanssen evner å tilføre ham flere interessante egenskaper som gjør at han skiller seg ut. Monsen er noe helt for seg selv, og det er en karakter jeg ser frem til å stifte nærmere bekjentskap med.
Rikke Lindstad er tegnet som en sterk og tøff politikvinne. Vi aner en sårhet i karakteren hennes, men kommer ikke helt under huden på henne. Jeg tror at hun vil bli en mye mer interessant person, når Hanssen har fått skrevet henne skikkelig inn.
Plottet i kriminalromanen er fint konstruert og fremdriften mot endelig løsning er godt porsjonert ut. Hanssen har et bra grep om denne delen av boken, og legger ut både ledetråder og blindspor slik at de som er ute etter å gjette løsningen får nok å bruke de små grå på. Jeg liker veldig godt grepet med å ha tilbakeblikk til en hendelse i fortiden, og jeg må innrømme at jeg ble overrasket over flere ting her.
Hanssen kan skrive, det er ikke tvil om det. Og selv om han innimellom faller for fristelsen til å bruke vel muntlige uttrykk som ”grabbet politilegitimasjonen” er det ikke så mye at det skjemmer teksten.
Det er veldig tydelig at Hanssen er glad i orgelspilling. Scenene som omhandler dette er skrevet på en slik måte at du føler hans entusiasme og kjærlighet til faget gjennom teksten, og du som leser får av den grunn også lyst til å snuse nærmere på orgelfaget og ulike musikkstykker.Jeg lurer forøvrig på om det er tilfeldig at organisten i boken, Rasmus Bech, tidligere har arbeidet i en kirke i Groruddalen eller om det er ment som en slags hyllest til forfatter Tom Egeland.
Journalisten Kurt Hanssen tillater seg å komme med litt humoristiske skråblikk på samfunnet innimellom:
Idol - Martine i sentrum var overskriften. Det skulle tydeligvis være en eller annen slags konsert - en showcase, som det sto i pressemeldingen (…) Martine Jansen,24, kjent fra Idol for tre år siden (hvor hun ble nummer fire) - skulle fremføre sin nye singel ”Let’s Play-Play”.
Hanssen faller imidlertid for fristelsen til å bruke litt klisjeer her og der, og særlig en scene hvor Budstikka - journalisten skal dekke nettopp Idol - Martines opptreden og hilser på hennes manager, ble noe rar for meg nettopp på grunn av overdreven klisjebruk.
Flyten i boken er fin, og det er flere momenter her som gjør at jeg som leser ønsker å lese videre. Jeg leste første halvdelen av boken i et jafs. Det eneste jeg ikke er helt fornøyd med er sluttscenen på Sandvika storsenter, som jeg ikke opplever som hundre prosent troverdig. Jeg stiller blant annet spørsmålstegn ved hvorfor en av personene som er i sentrum her, ikke oppsøker vekterkontoret som ligger like i nærheten av der vedkommende befinner seg, eller kontakter noen forbipasserende. Jeg tror også boken ville fått en bedre slutt, om Hanssen hadde valgt å kutte handlingen etter kapittel 92 og kun latt epilogen stå igjen etter dette.
Men alt i alt er Forglemmegei blitt en fin krimdebut, som jeg koste meg med. Jeg skal definitivt skaffe meg neste bok fra Hanssen når den utkommer, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Brede Monsen og de mange t-skjortene hans. Bor du i Bærum, eller har bodd der, er dette årets påskekrim!
Labels: forglemmegei, gyldendal, krim, Kurt hanssen
