Forlag: Pantagruel
Sideantall: 375
Format: Innbundet
Utgitt: Mars 2011
I Krystallslottet skriver Walls om sin oppvekst i hendene på
eksentriske og nomadiske foreldre. Faren Rex er alkoholiker og moren,
Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Rose Mary prioriterer maling og
litteratur fremfor morskap: ”Hvorfor tilbringe en hel ettermiddag med å
tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme
tid kan male et bilde som varer for evig?” spør hun barna. Dermed er
det duket for blant annet kattemat, meloner og popkorn til
middag. Faren Rex er varm og kjærlig, men når han blir full blir han
destruktiv, upålitelig og til tider voldelig. Han er dessuten
en travel oppfinner av en maskin som skal finne gull og gjøre familien
rik.Walls foreldre så på hjemløshet som et spennende eventyr. Slikt blir
det en trøblete og uvanlig barndom av. Og siden foreldrene i stor grad
var motivert av innfall og paranoia var barna; Jeanette, hennes bror og
to søstre, i stor grad overlatt til seg selv.
Fascinerende, varm og eventyrlig
Jeannette Walls har skrevet en eventyrlig, selvbiografisk roman som innimellom er så fantastisk i sine hendelser at du har store vanskeligheter med å forstå at dette kan være mulig.
"Jeg sto i lys lue". Slik begynner Walls sitt tilbakeblikk på en barndom som i beste fall kan karakteriseres som noe utenom det vanlige. Foreldrene til Walls hadde et noe egenartet syn på de fleste ting i livet. De var eksentriske, og viet seg ofte til kunsten og sine egne fantasiprosjekter. Og ungene måtte bare følge med. Sjelden bodde familien på samme sted flere år etter hverandre, og økonomien var ofte skrall og tilgangen på mat dårlig. Men samholdet i familien var godt, selv i de periodene hvor Walls sin far brukte opp hele lønnen på alkohol.
Det var et møte med moren i New York, som fikk Walls til å skrive sin egen selvbiografi. I flere år hadde hun undertrykt oppveksten sin, ikke våget å fortelle om den til noen. Livet i den flotte leiligheten sto i grell kontrast til omgivelsene hun vokste opp med. Hun skammet seg over sin barndom.
Det er lett å trekke konklusjoner om vanskjøtsel og forsømmelse når man leser Walls' minner, men aldri i fortellingen peker hun en fordømmende finger mot noen. Tvert i mot skildrer hun opplevelsene med varme og et engasjement som gjør at du innimellom føler at du leser en eventyrlig ungdomsroman. En roman om en barndom preget av lite materielle goder, men med foreldre som helt tydelig var glad i ungene sine og som forventet mye av dem.
Det er mye livsfilosofi i boken. Særlig godt likte jeg scenen hvor Jeannette får en planet i julegave av foreldrene:
Pappa hadde mistet jobben i gipsgruvene etter en krangel med formannen, og da det ble jul det året, hadde vi ingen penger. På julaften tok pappa med oss barna ut i ørkennatten en etter en. (...)Jeg var fem det året, og jeg satt ved siden av pappa, og vi så opp på himmelen. Pappa likte å snakke om stjernene. (...)De lysende stjernene, påpekte han, var til stor glede for sånne som oss, som bodde ute i villmarken. Rike byfolk, sa han, bodde i stilige leiligheter, men luften de pustet inn, var så forurenset at de ikke kunne se stjernene engang. Vi kunne ikke være vel bevarte hvis vi ville bytte plass med dem.
"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...)Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst, sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."
Boken er skrevet i et veldig enkelt språk, det er historien som står i sentrum. Det gjør ikke noe i denne boken. Historien er så fascinerende og eventyrlig at du ikke kan unngå å bli fanget. Din egen barndom vil føles temmelig grå i forhold, til tross for alvoret som ligger under hendelsene i denne boken. Det er vanskelig ikke å bli revet med og fengslet når Walls forteller. Og det er godt gjort å skrive på en måte som gjør at leseren innimellom glemmer alvoret i situasjonene hun gjengir.
Oppbyggingen bærer preg av at boken er blitt til etter hvert som Walls går tilbake og erindrer de ulike opplevelsene. Det er ingen stram kronologi, men det gjør også at det aldri blir kjedelig. Krystallslottet er en bok som lett kan leses i et jafs. Selv om dette ikke er stor litteratur, tror jeg likevel mange kan plukke med seg litt åndelig føde og la seg inspirere av enkelte av scenene i boken. Jeg ble i hvert fall fengslet av boken og likte den veldig godt.
Jeg har intervjuet Walls, og du kan lese intervjuet med henne her på bloggen i morgen.
Andre anmeldelserJorid.
The New York Times
Ripple Effects
Ingalill
Labels: Jeannette Walls, Krystallslottet
