I dag er jeg glad for å kunne ønske Kari Fredrikke Brænne velkommen til bloggen min
Foto: Aschehoug
Kari Fredrikke Brænne debuterte høsten 2007 med romanen Av en annen verden. En bok om lektor Faller, som planlegger en reise til Italia hvor han skal møte en kvinne han har bitt kjent med via en kontaktannonse. Av en annen verden ble betegnet som en roman med både språklig og idémessig overskudd av Dagsavisen.
Kreativitet var ikke noe nytt for Brænne. Hun har studert kunst ved The New York Academy of Art og er utdannet billedkunstner ved Statens Kunstakademi. Hun har også arbeidet med film og video. Dessuten har hun skrevet flere skuespill. Drømmen om å skrive en roman, hadde hun båret med seg lenge.
Av en annen verden fikk Aschehougs Debutantpris og gode tilbakemeldinger i pressen. Nå er hennes nye roman, Under de dype skyggene av løvtunge trær, ute.
Under de dype skyggene av løvtunge trær handler om familiehemmeligheter. Wilhelm og Robert har reist til hytta familien eier i Hedmark. Her skjuler det seg ting som enda ikke har kommet frem i dagen, og Wilhelm selv har hatt sine egne opplevelser på stedet.
Her kan du lese mer om Kari Fredrikke Brænnes bok, og blant annet hva som gjorde at Brænne ønsket å skrive den.
Du kom ut med Under de dype skyggene av løvtunge
trær denne høsten, kan du fortelle litt om den romanen?
Jeg vet ikke hvor mye jeg skal avsløre av selve handlingen.
Men det går vel an å si at det er en fortelling om en familie, som bærer på
mørke hemmeligheter. Vi følger fire generasjoner, i en handling kretser stadig
tettere rundt en hytte dypt inne i Hedmarkskogene. Her har det skjedd ting som
ikke har vært bra.
Utfordringen jeg gav meg selv, var å skrive en bok som er på
høyden rent språklig, samtidig som det skulle være en god og spennende historie.
En poetisk pageturner. Jeg håper jeg har fått det til.
Hvordan fikk du ideen til romanen og hvor lang tid har du
brukt på å jobbe den frem?
Like ved sommerstedet mitt i Østfold er det en liten hytte.
Da jeg var barn, var det en liten familie som brukte den. En dag kom de ikke
tilbake mer, og hytta ble bare stående. Jeg har lurt mye på hva som skjedde med
den lille familien. Hvorfor kom de ikke tilbake? Hytta, som er der fortsatt,
har stått og forfalt i tretti år. Nå går den nesten i ett med terrenget. En dag
bestemte jeg meg for å se hva som var der inne. Jeg tok i døra, den gikk opp
med en gang. Jeg trådte inn i et rom hvor gulvet var så råttent at jeg trodde jeg
skulle gå rett gjennom. Interiøret var som en tidskapsel fra syttitallet, men
alt var ødelagt av fukt og mugg. Samtidig så det ut som stedet var blitt
forlatt i all hast. Det sto fortsatt tallerkener og glass på bordet. Det var da
jeg fikk ideen til historien. Jeg ville skrive om den familien som ble borte.
Det er utgangspunktet for boka, som naturligvis er ren fiksjon.
Jeg hadde tenkt å skrive en kjapp og grei andrebok, i løpet
av et år. Men jeg brukte to og et halvt. En av grunnene var at jeg et stykke
inn i andre gjennomskriving oppdaget at det var helt nødvendig å gi boka en ny
struktur. En annen ting er at når man virkelig skal inn under huden på noen
karakterer, og gjøre dem til levende vesener av kjøtt og blod, så krever det
sitt. En total tilstedeværelse i teksten, og sånt er både tidkrevende og
utmattende. I tillegg er jeg ganske kresen på mitt eget språk. Jeg vil at det
skal være variert, godt og rytmisk, at det skal banke en puls under hele veien.
Det handler om mørke familiehemmeligheter. Det lyder unektelig litt som en
gotisk roman. Vil du si at romanen har elementer av det gotiske i seg
Både jeg og forlaget har hatt problemer med å
sjangerplassere boka. Og jeg må innrømme at jeg ikke har vært så veldig bevisst
på sjangeren du nevner, før jeg fikk dette spørsmålet (og faktisk måtte inn på
Wikipedia for å sjekke!). Jeg ser at det er flere elementer som absolutt passer
inn i sjangeren. To forfattere som jeg har latt meg inspirere av i prosjektet,
skriver bøker som definitivt faller inn under sjangeren; Donna Tartt og John
Ajvide Lindqvist. Under arbeidet har jeg også tenkt en del på skrekkfilmene The
Blair Witch Project, The Shining og The Ring, samt serien Twin Peaks.Kanskje boka
egentlig er en gotisk roman? Gleder meg til å høre din mening som saken.
Du er opptatt av å ha gode, tredimensjonale karakterer i
bøkene dine. Hvordan har du gått frem for å utvikle karakterene i denne
romanen?
Man tar litt fra seg selv, fra ting man har erfart og fra
noe man har observert, uten at det dermed er sagt at jeg har brukt noen
konkrete modeller. Ting jeg leser om i avisen kan også være med å gi
inspirasjon til karakterene. Fritzl-saken i Østerrike dukket opp akkurat da
holdt på å hamre ut to av dem.
Jeg ble liggende våken om natten og se for meg den
skrekkelige kjelleren. Klarte ikke å la være å forestille meg hvordan det er å
leve slik, å være en Fritzl eller offeret hans? Og dette med å stenge noen inne
- hva kan det føre til rent psykisk, både for offer og gjerningsmann?
Jeg er
opptatt av mekanismene som inntreffer, på et menneskelig plan. Hva skaper en
slik forbryter, hvordan blir man sånn? Og hvordan er det å leve med en
forbrytelse på samvittigheten? Mye kriminallitteratur fokuserer ganske ensidig
på ”detektivens” forsøk på å løse mysteriet. I enkelte redselsfulle glimt får
man kanskje se inn i forbryterens hode. Det vi vet, er imidlertid at det er få
virkelige monstre der ute.
Nå kan vi vel
antakelig kalle Fritzl et monster, men det som kanskje er det mest skremmende,
er at det også finnes normalitet hos slike mennesker. Hverdager, langt fra
kjelleren, hvor denne mannen har oppført seg som en helt vanlig person, ikke så
ulikt deg eller meg. Og hva med ofrene? De som har levd så lenge der nede og
likevel kommet seg gjennom dagene. Noen dager må da ha vært gode, ellers hadde
de vel ikke overlevd? Tanken på de gode dagene i kjelleren, syns jeg er
temmelig nifs.
Uansett. Det er
slike ting jeg kan gå og spekulere på. Jeg kommer aldri til å bli lei å forsøke
å finne ut av hva det vil si å være et menneske. Vi er noen svært interessante
vesener.
Av en annen verden, din første roman, fikk veldig gode
tilbakemeldinger og du fikk også Aschehougs debutantstipend. Hvordan er det å
komme ut med bok nummer to etter at den første fikk så mye skryt?
Å få god tilbakemelding er bare oppmuntrende, og ikke noen
hvilepute, for meg hvertfall. Man trenger mye oppmuntring for å stå løpet ut og
skrive en roman. En må være utholdende, arbeidsom og strukturert i tillegg til
at man hele tiden forsøker å skrive så bra og ”to the point” som mulig.
Samtidig som en må klamre seg fast i grunnideen, ikke miste nerven av syne, det
som ligger under. Det er en prøvelse og et maraton. Men det er også veldig
morsomt.
Du bruker mye tid på struktur når du skriver. Har du noen tips til noen
forfatterspirer som ønsker å bli bedre på dette?
Først: Dersom en leser gjennom sin egen tekst og merker at
en er i ferd med å sovne, er det antakelig noe i veien med oppbygningen av
teksten.
Man kan lære mye om
struktur ved å nærlese klassikerne, for eksempel Henrik Ibsen. Han er en mester
i spenningsoppbygning, planting og høsting, utvikling av karakterer. I det hele
tatt: Ta en titt på klassisk dramaturgi. Det er slitesterke formler i
historiefortelling, som fungerer i forhold til vår opplevelse av tid.
Spenningskurven som vi ser i Hollywood-filmer i dag, ligner til forveksling den
som ble beskrevet i Aristoteles’ poetikk. Konflikt eller motstridende krefter
er et av grunnprinsippene. Og karakterer som vil noe, men som møter hindringer.
Hvis man vil få
historieoppbygning under huden kjapt og effektivt, går det an å ta et praktisk
kurs i dramaturgi. Det er imidlertid noe en må passe på: Å ikke henge seg for
mye opp i formlene, slik at de blir en tvangstrøye. Det kan nemlig fort ta
livet av både teksten og karakterene. Når en har lært seg grunnprinsippene, bør
en prøve å glemme dem. Men de kan være veldig nyttige å ha i bakhodet.
Hvilke forfattere inspirerer deg mest, og hvem regner du som dine
favorittforfattere?
Cormac McCarthy har vært veldig viktig for meg de siste
årene. Han er fantastisk til skape emosjoner og stemninger uten noen gang å si
hva en person føler. Han er drivende god språklig sett, og klarer å kombinere
det med svært spennende historier.
Ali Smith er
gudinnen av de ulike karakterenes stemmer. Samtidig som hun på en vidunderlig
måte kan bevege seg inn i det overnaturlige, slik at det virker helt troverdig
og sant.
Det må også nevnes
at jeg er opptatt av film. Flettverkshistorier som Short Cuts og Magnolia, har
hatt mye å si for bøkene mine. Jeg syns det er fascinerende å være inne i
hodene på flere ulike personer, oppleve noe fra flere synsvinkler. Og jeg er
glad i denne type struktur, selv om det er ekstra mye jobb. Ellers er jeg et
stort fan av filmskapere som Alfred Hitchcock og David Lynch. Filmene deres er
svært visuelle, og ladet med symboler. Begge har en fortreffelig måte å skape
uhygge og spenning, uten at det er så enkelt å gjennomskue hvordan de har fått
det til.
Når og hvor skriver du, og har du noen spesielle skriveritualer?
Jeg sitter en del på litteraturhuset. Der er det helt
stille, folk jobber intenst og konsentrert, og det er ikke stort annet å gjøre
annet enn å skrive. Men jeg jobber også en del hjemme, hvor jeg har plassert
bordet ved et hjørnevindu. Her kan jeg se ut i hagen, på fuglene som sitter i
eiketreet, på fargene som endres i naturen og sola som flytter seg.
Mitt eneste rituale er en daglig tur på en times tid. Har
fått mange gode tanker mens jeg har vært ute og ruslet. Å røre på meg fysisk
fungerer veldig bra, når jeg står fast i teksten.
Hvis du kun skal lese tre bøker denne høsten, hvilke tre bøker velger du deg
da?
De litterære selvbiografiene har jo vært svært så
framtredende i norsk litteratur det siste året, og jeg kjenner at jeg har behov
for et aldri så lite skråblikk på sjangeren. Jeg gleder meg derfor til å lese Me Cheeta, Hollywoodapens selvbiografi, nedtegnet” av James Lever.
En annen som har lekt seg med sjangeren er Erica Jong, med
sin Fanny, en gledespikes nedtegnelser. Ser fram til å gjenlese denne
fantastiske røverromanen som kom ut på åttitallet, skrevet i et skrudd
renessanse-britisk. Ellers har jeg flere ganger blitt anbefalt Booker-nominerte
Sarah Waters, og tenkte jeg skulle prøve henne. I tillegg til at jeg vil pløye
meg gjennom noen skuespill. Det siste fordi jeg holder på med et teaterstykke
akkurat nå, og kommer til å trenge litt inspirasjon. Har flere stående i hylla
som jeg ikke har lest. Sarah Kane, Lars Norén og Dario Fo. Fra det sørgeligste
til det hysterisk morsomme. Mitt stykke blir noe midt i mellom.
Du er opprinnelig utdannet billedkunster. Ser du mye i bilder når du
skriver?
Det hender jeg bruker billedmateriale som inspirasjon, men
først og fremst virkelige ting og steder, slik som hytta i skogen. Jeg merker
meg detaljene, kjenner etter hvordan det er å være på stedet. Ofte har jeg med
meg kamera og dokumenterer. Tar det inn på maskinen og ser på det når jeg
arbeider med teksten. Og sånn sett kan du nok si jeg bruker bilder ganske mye.
Som regel dukker det
opp gledelige overraskelser når jeg er ”ute i felten”. Huset til en av
karakterene i boka, en gammel dame, fant jeg på Finn.no. Jeg gikk på visningen,
og så med en gang at stedet var perfekt. Samtidig fant jeg flere ting der, som
jeg overhodet ikke kunne forutsett, men som gav farge og liv til den gamle
damen. For eksempel hang det flere små bilder av pressete blomster på veggene.
De har fått ganske stor betydning i teksten. Det var også en kjeller i huset,
som var ordentlig skummel. Med et konkret hus inne i hodet, er det lettere å
forestille mennesket som bor der, hvordan hun beveger seg fra rom til rom. Hva
hun ser på, når hun setter seg ved kjøkkenbordet.
Når jeg sitter
såpass mye stille i et ganske kjedelig rom og skriver, blir jeg ekstra skjerpa
når jeg kommer ut. De aller fleste stedene jeg beskriver, finnes på ordentlig,
men det hender jeg flytter på dem. Skogen i boka opplevde jeg på mine daglige
turer i Lillomarka, hvor jeg bodde før. Der er det mange fine og mystiske
steder.
Er det noe du har lyst til å legge til?
Man skal ikke glemme hjelperne sine! Og jeg har hatt veldig
gode hjelpere. Mia Bull-Gundersen og medleser Cathrine Narum, har lest de ulike
versjonene av teksten med skarpe og fokuserte blikk. Og satt fingeren på problemene,
samtidig som de har vært svært entusiastiske og oppmuntrende. Det er gave for
en forfatter å ha en god redaktør. Hvis redaktøren er slapp, blir boka
deretter. For hvis en kan unngå å gjøre endringer, vil man jo helst slippe.
Tusen takk for at du kunne stille opp på dette, Kari Fredrikke Brænne.
Under de dype skyggene av løvtunge trær har fått mange gode anmeldelser i høst. " En bok som skiller seg fra gjennomsnittet (...)har en sjelden språklig trøkk, samtidig som den er høyst velkomponert og med sans for det dramatiske", skrev Hamar Arbeiderblad.
Her kan du også se hva noen andre bloggere mener om boken:
Labels: aschehoug, bokelskerinnen intervjuer, kari fredrikke brænne, under de dype skyggene av løvtunge trær