BOKELSKERINNEN: Bokelskerinnen intervjuer: Kari Fredrikke Brænne

Du kom ut med Under de dype skyggene av løvtunge trær denne høsten, kan du fortelle litt om den romanen?

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal avsløre av selve handlingen. Men det går vel an å si at det er en fortelling om en familie, som bærer på mørke hemmeligheter. Vi følger fire generasjoner, i en handling kretser stadig tettere rundt en hytte dypt inne i Hedmarkskogene. Her har det skjedd ting som ikke har vært bra.

Utfordringen jeg gav meg selv, var å skrive en bok som er på høyden rent språklig, samtidig som det skulle være en god og spennende historie. En poetisk pageturner. Jeg håper jeg har fått det til.

Hvordan fikk du ideen til romanen og hvor lang tid har du brukt på å jobbe den frem?

Like ved sommerstedet mitt i Østfold er det en liten hytte. Da jeg var barn, var det en liten familie som brukte den. En dag kom de ikke tilbake mer, og hytta ble bare stående. Jeg har lurt mye på hva som skjedde med den lille familien. Hvorfor kom de ikke tilbake? Hytta, som er der fortsatt, har stått og forfalt i tretti år. Nå går den nesten i ett med terrenget. En dag bestemte jeg meg for å se hva som var der inne. Jeg tok i døra, den gikk opp med en gang. Jeg trådte inn i et rom hvor gulvet var så råttent at jeg trodde jeg skulle gå rett gjennom. Interiøret var som en tidskapsel fra syttitallet, men alt var ødelagt av fukt og mugg. Samtidig så det ut som stedet var blitt forlatt i all hast. Det sto fortsatt tallerkener og glass på bordet. Det var da jeg fikk ideen til historien. Jeg ville skrive om den familien som ble borte. Det er utgangspunktet for boka, som naturligvis er ren fiksjon.

Jeg hadde tenkt å skrive en kjapp og grei andrebok, i løpet av et år. Men jeg brukte to og et halvt. En av grunnene var at jeg et stykke inn i andre gjennomskriving oppdaget at det var helt nødvendig å gi boka en ny struktur. En annen ting er at når man virkelig skal inn under huden på noen karakterer, og gjøre dem til levende vesener av kjøtt og blod, så krever det sitt. En total tilstedeværelse i teksten, og sånt er både tidkrevende og utmattende. I tillegg er jeg ganske kresen på mitt eget språk. Jeg vil at det skal være variert, godt og rytmisk, at det skal banke en puls under hele veien.

Det handler om mørke familiehemmeligheter. Det lyder unektelig litt som en gotisk roman. Vil du si at romanen har elementer av det gotiske i seg
Både jeg og forlaget har hatt problemer med å sjangerplassere boka. Og jeg må innrømme at jeg ikke har vært så veldig bevisst på sjangeren du nevner, før jeg fikk dette spørsmålet (og faktisk måtte inn på Wikipedia for å sjekke!). Jeg ser at det er flere elementer som absolutt passer inn i sjangeren. To forfattere som jeg har latt meg inspirere av i prosjektet, skriver bøker som definitivt faller inn under sjangeren; Donna Tartt og John Ajvide Lindqvist. Under arbeidet har jeg også tenkt en del på skrekkfilmene The Blair Witch Project, The Shining og The Ring, samt serien Twin Peaks.Kanskje boka egentlig er en gotisk roman? Gleder meg til å høre din mening som saken.

Du er opptatt av å ha gode, tredimensjonale karakterer i bøkene dine. Hvordan har du gått frem for å utvikle karakterene i denne romanen?

Man tar litt fra seg selv, fra ting man har erfart og fra noe man har observert, uten at det dermed er sagt at jeg har brukt noen konkrete modeller. Ting jeg leser om i avisen kan også være med å gi inspirasjon til karakterene. Fritzl-saken i Østerrike dukket opp akkurat da holdt på å hamre ut to av dem.

Jeg ble liggende våken om natten og se for meg den skrekkelige kjelleren. Klarte ikke å la være å forestille meg hvordan det er å leve slik, å være en Fritzl eller offeret hans? Og dette med å stenge noen inne - hva kan det føre til rent psykisk, både for offer og gjerningsmann?

Jeg er opptatt av mekanismene som inntreffer, på et menneskelig plan. Hva skaper en slik forbryter, hvordan blir man sånn? Og hvordan er det å leve med en forbrytelse på samvittigheten? Mye kriminallitteratur fokuserer ganske ensidig på ”detektivens” forsøk på å løse mysteriet. I enkelte redselsfulle glimt får man kanskje se inn i forbryterens hode. Det vi vet, er imidlertid at det er få virkelige monstre der ute.

Nå kan vi vel antakelig kalle Fritzl et monster, men det som kanskje er det mest skremmende, er at det også finnes normalitet hos slike mennesker. Hverdager, langt fra kjelleren, hvor denne mannen har oppført seg som en helt vanlig person, ikke så ulikt deg eller meg. Og hva med ofrene? De som har levd så lenge der nede og likevel kommet seg gjennom dagene. Noen dager må da ha vært gode, ellers hadde de vel ikke overlevd? Tanken på de gode dagene i kjelleren, syns jeg er temmelig nifs.

Uansett. Det er slike ting jeg kan gå og spekulere på. Jeg kommer aldri til å bli lei å forsøke å finne ut av hva det vil si å være et menneske. Vi er noen svært interessante vesener.

Av en annen verden, din første roman, fikk veldig gode tilbakemeldinger og du fikk også Aschehougs debutantstipend. Hvordan er det å komme ut med bok nummer to etter at den første fikk så mye skryt?

Å få god tilbakemelding er bare oppmuntrende, og ikke noen hvilepute, for meg hvertfall. Man trenger mye oppmuntring for å stå løpet ut og skrive en roman. En må være utholdende, arbeidsom og strukturert i tillegg til at man hele tiden forsøker å skrive så bra og ”to the point” som mulig. Samtidig som en må klamre seg fast i grunnideen, ikke miste nerven av syne, det som ligger under. Det er en prøvelse og et maraton. Men det er også veldig morsomt.

Du bruker mye tid på struktur når du skriver. Har du noen tips til noen forfatterspirer som ønsker å bli bedre på dette?

Først: Dersom en leser gjennom sin egen tekst og merker at en er i ferd med å sovne, er det antakelig noe i veien med oppbygningen av teksten.

Man kan lære mye om struktur ved å nærlese klassikerne, for eksempel Henrik Ibsen. Han er en mester i spenningsoppbygning, planting og høsting, utvikling av karakterer. I det hele tatt: Ta en titt på klassisk dramaturgi. Det er slitesterke formler i historiefortelling, som fungerer i forhold til vår opplevelse av tid. Spenningskurven som vi ser i Hollywood-filmer i dag, ligner til forveksling den som ble beskrevet i Aristoteles’ poetikk. Konflikt eller motstridende krefter er et av grunnprinsippene. Og karakterer som vil noe, men som møter hindringer.

Hvis man vil få historieoppbygning under huden kjapt og effektivt, går det an å ta et praktisk kurs i dramaturgi. Det er imidlertid noe en må passe på: Å ikke henge seg for mye opp i formlene, slik at de blir en tvangstrøye. Det kan nemlig fort ta livet av både teksten og karakterene. Når en har lært seg grunnprinsippene, bør en prøve å glemme dem. Men de kan være veldig nyttige å ha i bakhodet.

Hvilke forfattere inspirerer deg mest, og hvem regner du som dine favorittforfattere?

Cormac McCarthy har vært veldig viktig for meg de siste årene. Han er fantastisk til skape emosjoner og stemninger uten noen gang å si hva en person føler. Han er drivende god språklig sett, og klarer å kombinere det med svært spennende historier.

Ali Smith er gudinnen av de ulike karakterenes stemmer. Samtidig som hun på en vidunderlig måte kan bevege seg inn i det overnaturlige, slik at det virker helt troverdig og sant.

Det må også nevnes at jeg er opptatt av film. Flettverkshistorier som Short Cuts og Magnolia, har hatt mye å si for bøkene mine. Jeg syns det er fascinerende å være inne i hodene på flere ulike personer, oppleve noe fra flere synsvinkler. Og jeg er glad i denne type struktur, selv om det er ekstra mye jobb. Ellers er jeg et stort fan av filmskapere som Alfred Hitchcock og David Lynch. Filmene deres er svært visuelle, og ladet med symboler. Begge har en fortreffelig måte å skape uhygge og spenning, uten at det er så enkelt å gjennomskue hvordan de har fått det til.

Når og hvor skriver du, og har du noen spesielle skriveritualer?

Jeg sitter en del på litteraturhuset. Der er det helt stille, folk jobber intenst og konsentrert, og det er ikke stort annet å gjøre annet enn å skrive. Men jeg jobber også en del hjemme, hvor jeg har plassert bordet ved et hjørnevindu. Her kan jeg se ut i hagen, på fuglene som sitter i eiketreet, på fargene som endres i naturen og sola som flytter seg.

Mitt eneste rituale er en daglig tur på en times tid. Har fått mange gode tanker mens jeg har vært ute og ruslet. Å røre på meg fysisk fungerer veldig bra, når jeg står fast i teksten.

Hvis du kun skal lese tre bøker denne høsten, hvilke tre bøker velger du deg da?

De litterære selvbiografiene har jo vært svært så framtredende i norsk litteratur det siste året, og jeg kjenner at jeg har behov for et aldri så lite skråblikk på sjangeren. Jeg gleder meg derfor til å lese Me Cheeta, Hollywoodapens selvbiografi, nedtegnet” av James Lever.

En annen som har lekt seg med sjangeren er Erica Jong, med sin Fanny, en gledespikes nedtegnelser. Ser fram til å gjenlese denne fantastiske røverromanen som kom ut på åttitallet, skrevet i et skrudd renessanse-britisk. Ellers har jeg flere ganger blitt anbefalt Booker-nominerte Sarah Waters, og tenkte jeg skulle prøve henne. I tillegg til at jeg vil pløye meg gjennom noen skuespill. Det siste fordi jeg holder på med et teaterstykke akkurat nå, og kommer til å trenge litt inspirasjon. Har flere stående i hylla som jeg ikke har lest. Sarah Kane, Lars Norén og Dario Fo. Fra det sørgeligste til det hysterisk morsomme. Mitt stykke blir noe midt i mellom.

Du er opprinnelig utdannet billedkunster. Ser du mye i bilder når du skriver?

Det hender jeg bruker billedmateriale som inspirasjon, men først og fremst virkelige ting og steder, slik som hytta i skogen. Jeg merker meg detaljene, kjenner etter hvordan det er å være på stedet. Ofte har jeg med meg kamera og dokumenterer. Tar det inn på maskinen og ser på det når jeg arbeider med teksten. Og sånn sett kan du nok si jeg bruker bilder ganske mye.

Som regel dukker det opp gledelige overraskelser når jeg er ”ute i felten”. Huset til en av karakterene i boka, en gammel dame, fant jeg på Finn.no. Jeg gikk på visningen, og så med en gang at stedet var perfekt. Samtidig fant jeg flere ting der, som jeg overhodet ikke kunne forutsett, men som gav farge og liv til den gamle damen. For eksempel hang det flere små bilder av pressete blomster på veggene. De har fått ganske stor betydning i teksten. Det var også en kjeller i huset, som var ordentlig skummel. Med et konkret hus inne i hodet, er det lettere å forestille mennesket som bor der, hvordan hun beveger seg fra rom til rom. Hva hun ser på, når hun setter seg ved kjøkkenbordet.

Når jeg sitter såpass mye stille i et ganske kjedelig rom og skriver, blir jeg ekstra skjerpa når jeg kommer ut. De aller fleste stedene jeg beskriver, finnes på ordentlig, men det hender jeg flytter på dem. Skogen i boka opplevde jeg på mine daglige turer i Lillomarka, hvor jeg bodde før. Der er det mange fine og mystiske steder.

Er det noe du har lyst til å legge til?

Man skal ikke glemme hjelperne sine! Og jeg har hatt veldig gode hjelpere. Mia Bull-Gundersen og medleser Cathrine Narum, har lest de ulike versjonene av teksten med skarpe og fokuserte blikk. Og satt fingeren på problemene, samtidig som de har vært svært entusiastiske og oppmuntrende. Det er gave for en forfatter å ha en god redaktør. Hvis redaktøren er slapp, blir boka deretter. For hvis en kan unngå å gjøre endringer, vil man jo helst slippe.

Tusen takk for at du kunne stille opp på dette, Kari Fredrikke Brænne.

Under de dype skyggene av løvtunge trær har fått mange gode anmeldelser i høst. " En bok som skiller seg fra gjennomsnittet (...)har en sjelden språklig trøkk, samtidig som den er høyst velkomponert og med sans for det dramatiske", skrev Hamar Arbeiderblad.

Her kan du også se hva noen andre bloggere mener om boken:

En verden full av bøker

My Online Library
Gjennom Ordene

( Beklager litt ulik skriftstørrelse i dette innlegget)